Naturalismen:
Det moderne gjennombruddet i norsk litteratur falt sammen med det vi i dag kaller realismen og naturalismen. Som epokebetegnelse overlapper realismen og naturalismen hverandre og det kan derfor være vanskelig å se klare skiller mellom de to epokene men tiden 1880- til 1890-årene regnes i dag som naturalismens epoke tid. Epokene realismen og naturalismen regnes som et svar på romantikken og deres vidunderliggjøring av hverdagen hvor problemer i samfunnet ikke eksisterte. Det var derfor viktig å putte problemene i samfunnet under debatt hvor man mente som Darwin, at menneskene var preget av arv og miljø altså deterministisk. Dette bestemmer i stor grad menneskets levevilkår og muligheter i hverdagen og er noe av grunnen til at de naturalistiske verkene ofte ender tragisk og håpløst. Naturalismen var preget av pessimisme og man hadde liten tro på endringer. Forfatterne skulle opptre som vitenskapsmenn som presist dokumenterte fenomenene i samfunnet. På denne tiden var det temaer som kvinnelig seksualitet, fattigdom, sykdom, selvmord, kvinners stilling i og utenfor ekteskapet og kvinnesynet på 1800-1900 tallet viktige. Den viktigste forfatteren i Norge på denne tiden var Amalie Skram. Hun la stor vekt på de fattiges kår og hun tar opp kvinnesynet i flere av sine tekster fra denne perioden.
Amalie Skram
Amalie Skram ble født 22 august i 1846 i Bergen. Da hun var bare 18 år gammel giftet hun seg med den norske kapteinen August Müller og fikk to sønner med han. Men i dette ekteskapet følte hun seg fanget og at hun ikke fikk bestemme over sin egen kropp og etter 14 år skilte hun seg. Dette var noe man ikke pleide å gjøre på denne tiden, men som har satt preg på hennes egen skrivestil senere. Hun har skapt noen av de dristigste kvinneskildringene, og hun leverte skarp ekteskapkritikk i bøker som Forrådt». Der avslører hun borgerlig dobbeltmoral og kvinneundertrykkende oppdragelse. Hun skriver om tilværelsens dystre sider, om undertrykte kvinner i ekteskapet uten seksualerfaring, mens mannen har hatt erotiske erfaringer før. Hun skrev om dobbeltmoralen i samfunnet ved at kvinnene ble satt på sidelinjen, mens mennene kunne være utro. Hun skriver om kvinner som lengter etter å oppleve kjærligheten og sanselig tilfredsstillelse, men som skuffes. Hun retter fokuset mot at det var den undertrykkende jenteoppdragelsen med sterk binding til mødre og ektemennenes dobbeltmoral som ble viktige årsaker til at kvinnens kjærlighet ikke kunne forløses.
Hun giftet seg senere med den danske forfatteren Erik Skram som hun holdt sammen med hele livet. I 1884 bosatte hun seg i København med sin ektemann hvor de fikk en datter, Johanne Skram Rørdam i 1889.
Gjennom hele sitt forfatterskap var hun opptatt av det som var riktig og hun tok seg god tid til å finne fakta om de tingene hun skrev om. Vi kan dele hennes verker inn i tre hoveddeler:
- Ekteskapsromaner- «forrådt»
- Sinnsykehusromaner- «På St. Jørgen»
- Slektsromaner- «Hellemyrsfolket»
Det moderne gjennombruddet i norsk litteratur falt sammen med det vi i dag kaller realismen og naturalismen. Som epokebetegnelse overlapper realismen og naturalismen hverandre og det kan derfor være vanskelig å se klare skiller mellom de to epokene men tiden 1880- til 1890-årene regnes i dag som naturalismens epoke tid. Epokene realismen og naturalismen regnes som et svar på romantikken og deres vidunderliggjøring av hverdagen hvor problemer i samfunnet ikke eksisterte. Det var derfor viktig å putte problemene i samfunnet under debatt hvor man mente som Darwin, at menneskene var preget av arv og miljø altså deterministisk. Dette bestemmer i stor grad menneskets levevilkår og muligheter i hverdagen og er noe av grunnen til at de naturalistiske verkene ofte ender tragisk og håpløst. Naturalismen var preget av pessimisme og man hadde liten tro på endringer. Forfatterne skulle opptre som vitenskapsmenn som presist dokumenterte fenomenene i samfunnet. På denne tiden var det temaer som kvinnelig seksualitet, fattigdom, sykdom, selvmord, kvinners stilling i og utenfor ekteskapet og kvinnesynet på 1800-1900 tallet viktige. Den viktigste forfatteren i Norge på denne tiden var Amalie Skram. Hun la stor vekt på de fattiges kår og hun tar opp kvinnesynet i flere av sine tekster fra denne perioden.
Amalie Skram
Amalie Skram ble født 22 august i 1846 i Bergen. Da hun var bare 18 år gammel giftet hun seg med den norske kapteinen August Müller og fikk to sønner med han. Men i dette ekteskapet følte hun seg fanget og at hun ikke fikk bestemme over sin egen kropp og etter 14 år skilte hun seg. Dette var noe man ikke pleide å gjøre på denne tiden, men som har satt preg på hennes egen skrivestil senere. Hun har skapt noen av de dristigste kvinneskildringene, og hun leverte skarp ekteskapkritikk i bøker som Forrådt». Der avslører hun borgerlig dobbeltmoral og kvinneundertrykkende oppdragelse. Hun skriver om tilværelsens dystre sider, om undertrykte kvinner i ekteskapet uten seksualerfaring, mens mannen har hatt erotiske erfaringer før. Hun skrev om dobbeltmoralen i samfunnet ved at kvinnene ble satt på sidelinjen, mens mennene kunne være utro. Hun skriver om kvinner som lengter etter å oppleve kjærligheten og sanselig tilfredsstillelse, men som skuffes. Hun retter fokuset mot at det var den undertrykkende jenteoppdragelsen med sterk binding til mødre og ektemennenes dobbeltmoral som ble viktige årsaker til at kvinnens kjærlighet ikke kunne forløses.
Hun giftet seg senere med den danske forfatteren Erik Skram som hun holdt sammen med hele livet. I 1884 bosatte hun seg i København med sin ektemann hvor de fikk en datter, Johanne Skram Rørdam i 1889.
Gjennom hele sitt forfatterskap var hun opptatt av det som var riktig og hun tok seg god tid til å finne fakta om de tingene hun skrev om. Vi kan dele hennes verker inn i tre hoveddeler:
- Ekteskapsromaner- «forrådt»
- Sinnsykehusromaner- «På St. Jørgen»
- Slektsromaner- «Hellemyrsfolket»
