Jeg ser på de høye huse,
Dette er altså jorden.
De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.
Jeg ser på de velkledde herrer,
Hvor de gråblå skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser...
"Jeg ser" er tittelen på Sigbjørn Obstfelders mest kjente dikt. Her møter man blant annet temaer som ensomhet, angst, fremmedfølelse, undring og uro. Disse temaene preger stemningen gjennom hele diktet. Den lyriske jeg-personen er den som står utenfor virkeligheten og som betrakter verden på avstand. Den lyriske jeg-personen føler seg fremmed hvor fortvilelsen og angsten skaper en slags uhyggelig stemning.
Man kan tolke diktet som at Obstfelder er skuffet over fremmedgjøringen i verden hvor han mener at menneskenes verden er alt for overfladisk og man får en følelse av ensomhet som videre kan føre til en fremmedfølelse og at man kanskje ikke føler seg hjemme. Budskapet derimot viser at ting kan forandre seg veldig raskt. Dette kan man se ved at diktet begynner med at fortelleren ser i mot himmelen, hvor han føler lys og varme. Etterhvert som blikket senkes, kommer mørket og dysterheten frem.
Diktet ”Jeg ser” kom ut i 1893 og er hentet fra diktsamlingen ”Digte”. Dette diktet er Sigbjørn Obstfelders mest kjente og kanskje viktigste verk. ”Jeg ser” er hentet fra nyromantikken som gikk i fra ca 1890 til unionsoppløsningen i 1905.
Virkemidler:
Diktet består av 9 strofer og verselinjer 3-2-1. Diktet består også av mye pronomen som f.eks. jeg, de og den. Teksten er full av gjentagelser og da spesielt, jeg ser som også er tittelen på diktet. vi kan også finne mange tegn som komma, utropstegn og korte setninger som får det hele til å virke mer kraftfult.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar